Hei hei, Charmina her!
Da har barna mine allerede blitt en uke gamle (i går), dagene går fort. De har ikke åpnet øynene enda, men de to-beinte sier at det er helt normalt og at de mest sannsynlig ikke åpner dem før en gang til neste uke, og at det samme gjelder hørselen. Men det jeg har lagt merke til er hvor flinke de er til å bruke de små snutene sine. I starten gikk de bare i sirkler når de kom bort fra meg, og da kom Marita eller Vibeke å hjalp dem tilbake, mens nå er de blitt litt flinkere til å finne veien tilbake, selv om de ikke klarer det hver gang enda. Hadde jeg hatt hender så hadde det nok vært lettere å hentet dem selv, men da er det godt å få litt hjelp.
Da har barna mine allerede blitt en uke gamle (i går), dagene går fort. De har ikke åpnet øynene enda, men de to-beinte sier at det er helt normalt og at de mest sannsynlig ikke åpner dem før en gang til neste uke, og at det samme gjelder hørselen. Men det jeg har lagt merke til er hvor flinke de er til å bruke de små snutene sine. I starten gikk de bare i sirkler når de kom bort fra meg, og da kom Marita eller Vibeke å hjalp dem tilbake, mens nå er de blitt litt flinkere til å finne veien tilbake, selv om de ikke klarer det hver gang enda. Hadde jeg hatt hender så hadde det nok vært lettere å hentet dem selv, men da er det godt å få litt hjelp.
Nå har jo jeg hatt barn før, det er vell snart to år siden, huff tiden flyr avsted. Da fikk jeg også tre små, men da var det jenter alle sammen. En av disse jentene bor fortsatt sammen med meg, hun heter Mira og er en ordentlig mammadalt, og jeg er veldig glad i henne. De andre to jentene har jeg ikke hilst på siden de flyttet hjemmefra, men Vibeke og Marita forsikrer meg om at de har fått gode og hjertevarme hjem. Jeg har også fått sett bilder av dem, og hører stadig nye morsomme og koselige historier om barna mine, så det er godt.
Selv om det er to år siden nå, så husker jeg det som om det var igår, når de små jentene tok sine første skritt. Det var også veldig gøy at jeg, og min aller beste venn Enja, begge hadde valper samtidig sist. Det er jo litt gøy siden jeg bare er en mnd eldre enn Enja, og vi er begge født og oppvokst her hjemme. Hun er som en slags lillesøster for meg, og det å dele denne opplevelsen med henne sist var veldig artig, også fikk mine barn og hennes barn leke sammen. Linda ("menneskemammaen" min) og mannen hennes Sven kjøpte en valp av Enja, som heter "Miko" og han har blitt bestevennen til min datter Mira, så det er veldig gøy. Her ser du et bilde av meg i full lek med datteren min Mira, og Miko som kaster seg over meg igjen, og Enjas snute som nysgjerrig følger med.
Men hallo, nå surrer jeg meg helt bort i mimmring og gamle albumbilder, er farlig å slippe meg bak tastaturet..hehe...uansett, ehm, jeg gleder meg til disse tre små (som jeg har nå) tar sine første skritt. Jeg synes det også er litt gøy å endelig få en gutt også, siden det kun var jenter i mitt første kull. Nå er det selvsagt herlig med jenter, men skal bli artig å følge med på denne gutten her også. Tror han har arvet mye av pappan sin, men det blir spennende å se fremover hvordan han og jentene utvikler seg. Her ser du go'gutten min i midten, og jentene på hver sin side.
Party barna mine er litt annerledes "type" enn den soble datteren min, det er i hvertfall det Marita og Vibeke har nevnt. Ikke det at jeg skjønner så mye av det, men det har kansje noe med at min soble skatt er litt kraftigere bygd, mens partiene mine er litt nettere? Vell, ikke vet jeg. Men nå skjønner jo ikke jeg alt det Marita og Vibeke snakker om heller da, de kaller det for "hundespråk", men jeg er hund og skjønner det ikke....Meeen fanger opp bruddstykker her og der. Jeg har fått med meg at barna har fine vekter, men at party jenta mi trenger litt ekstra oppfølging da hun ikke er like grådig på patten som de andre. Kan kanskje være derfor hun har mer oppfølging rundt spising? Ikke vet jeg. Her er et bilde Marita har tatt av go'gutten min og min soble datter idag, er de ikke bare skjønne? ❤
Nå er ikke jeg en hund som liker å skryte eller no, men var litt gøy at de to-beinte også skrøt av meg idag om hvor flink jeg er til å stelle barna mine. Jeg synes bare det er koselig å stelle dem og dulle med dem. Men samtidig begynner det å bli litt kjedelig å hele tiden være i valpekassen også, derfor tar jeg meg litt mer fri til å slappe av ved siden av kassen, og det går helt fint, for jeg hopper jo inn igjen så fort bebisene mine spør etter meg. I stad lo forresten Marita av meg...Jeg skal ærlig innrømme at det å "hele tiden" ligge på siden under amming er litt kjedelig, så jeg bestemte meg for å gjøre det litt annerledes, det funket jo? Vell, kanskje ikke heeelt, da partibarna trengte hjelp fra de to-beinte for å nå opp til den øverste rekken, men jaja, var deilig med en liten forandring.
Ps. Her er forresten noen bilder av barna:
Party jenta mi på 361 g | Sobel skatten min på 432 g |
Party gutten min på 364 g | Hele gjengen |